Birthday on Koh Phangan

20 år. Det er så lenge jeg har levd. I dag er det bursdagen min, og for anledningen skal jeg tilbringe helgen på Koh Phangan. Jeg bor i en privat bungalow ved stranden som er en del av Slumber Party Hostel. Det er bokstavelig talt et helt hus, for meg selv. Så fort jeg ankom øya leide jeg en scooter for å komme meg til utsiktspunktet, baren og restauranten Bluerama. Aldri før har jeg sett en så flott horisont.

/ 20 years. That’s as long as I have lived. Today is my birthday, and for the occasion I’ll spend the weekend on Koh Phangan. I live in a private bungalow at the beach which is a part of the Slumber Party Hostel. It is literally a whole house, for myself. As soon as I arrived at the island, I rented a scooter to get to the viewpoint, the bar and restaurant Bluerama. Never before have I seen such a beautiful horizon.

Mens jeg lå der i vannet, med hendene over kanten og glanset på utsikten, stoppet tiden litt. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg er som får tilbringe min siste dag i tenårene på denne måten. De siste månedene av livet mitt har formet meg grenseløst. Alle menneskene jeg har møtt har overbevist meg at det finnes uendelig mye kjærlighet der ute. Opplevelsene har gitt meg et annet syn på livet og hva som er genuint viktig for livskvalitet. Og det er å leve i nuet.

/ As I lay there in the water, with my hands over the edge of the pool and the breathtaking view in front of me, the time stopped for a while. And I thought about how lucky I am that gets to spend my last day in the teens this way. The last few months of my life have shaped me boundlessly. All the people I’ve met have convinced me that there are infinitely much love out there. The experiences have given me a different perspective on life and what is genuinely important for quality of life. And that is to live in the moment.

Det blir bare mer og mer klart for meg at jeg må flytte til Cape Town. Hver dag tenker jeg tilbake dit, uansett hvor jeg befinner meg – i en bakgate i India eller på et utsiktspunkt i Thailand. Jeg må tilbake fordi jeg la igjen det kjæreste jeg har – hjertet mitt – i Sør Afrika. Min største frykt er å komme hjem til de samme gamle rutinene som i utgangspunktet gjorde meg så ulykkelig. Det kommer ikke til å ta lang tid før jeg får spørsmål fra venner, familie og sosiale medier om hvor jeg skal studere og hva jeg skal bli, nettopp fordi samfunnet legger opp til at den eneste måten å bli noe på er ved å ta høyere utdanning.

/ It just gets more and more clear to me that I have to move to Cape Town. Every day I think back there, no matter where I am – in an alley in India or at a viewpoint in Thailand. I have to go back because I left the dearest I have – my heart – in South Africa. My biggest fear is coming home to the same old routine that initially made me so unhappy. It will not take long before I get questions from friends, family and social media where I will be studying and what I should be, precisely because society stipulates that the only way to get anything is by taking higher education .

Men unnskyld meg. Jeg er masse. Jeg er nå 20 år. Jeg er ung, jeg er fri og selv om jeg på den ene siden ikke har en bekymring i verden så har jeg alle bekymringer i verden – nettopp på grunn av de påstandene der som samfunnet legger i munnen på oss. Selvsagt ønsker jeg å bli noe, jeg skal bli psykolog, men hva er det som er så galt med alt det jeg alt er? Jeg har jobbet beinhardt for å komme hit. Jeg har vært gjennom sorg og glede, søvnløse netter, forelskelse og hjertesorg. Jeg har overlevd 100% mine verste dager. Jeg har reist 60 dager og lært ting jeg aldri kunne lært på skolen, til tross for at jeg har toppkarakterer i alle fag. Vi alle er så mye mer enn vi tror og allikevel klarer vi å holde fokuset på hva vi skal bli. Det er alltid så uendelig mye å strekke seg etter. Men det man egentlig burde strekke seg etter er lidenskapen, kjærligheten og det som virkelig gjør en lykkelig. Og det er det ingen andre som vet enn en selv. Du må bare tørre å følge reisen din.

But excuse me. I am a lot. I am now 20 years. I’m young, I’m free and although I on one side do not have a worry in the world, I have got all types of worries in the world – precisely because of those statements that society puts in the mouths of us. Obviously I want to be something, I’ll be a psychologist, but what is it that is so wrong with all that I already am? I have worked so hard to get here. I’ve been through sorrow and joy, sleepless nights, love and heartache. I have survived 100% my worst days. I have traveled 60 days and learned things I never could have learned in school, despite the fact that I have top grades in all subjects. We all are so much more than we think, and yet we manage to keep the focus on what we should be. It is always infinitely to strive for. But what we should really strive for is the passion, the love and what truly makes us happy. And there is no one else that knows that better than oneself. You just gotta have to trust your journey.

1 notes + Add comment
  • Turid Sorthe

    on March 18, 2017  8:03 am

    Gratulerer med dagen Martine !vi følger med deg på din reise og så mye fint du får oppleve og sett.og er jo noen fantastiske bilder du tar!ønsker deg en fin reise videre og ta vare på deg selv og ha en fin 20-års dag.hilsen tante og onkel i Kristiansand