Lonely

Jeg heter Martine og er #HVERDAGSENSOM.

Jeg står ved inngangen til de glade tjueårene, er sosial og utadvendt, har mange bekjente og lykkes på mange områder. Over nyttår reiser jeg jorden rundt. Likevel kjenner jeg på ensomheten som rammer fire av ti i aldersgruppen 16-24 år. Vel vitende om at jeg nå utfordrer et tabu, går jeg inn i det nye året og er åpen om hvordan det er å føle seg eller være ensom som ung voksen. 

Å være hverdagsensom for meg er å ikke ha en ekte venn. Du vet, den vennen som bryr seg og lurer på hvordan du har det. Hverdagsensomheten innebærer å aldri bli oppringt av andre enn mamma og pappa, og å aldri bli invitert i bursdager, på jentekvelder eller på julebord. 

Å være hverdagsensom for meg er å pynte på fasaden for å lure meg selv og andre. Det innebærer å tilbringe overdrevet med energi på tidsfordriv som trening, sosiale medier og jobb. Det innebærer å holde på med ekstra mye i hverdagen for å legge ensomhetsfølelsen til side. 

Å være hverdagsensom for meg er å få vondt av å se andre le og kose seg fordi jeg selv ikke husker hvordan det kjennes å være skikkelig lykkelig. Det innebærer at jeg tidvis isolerer meg både fra virkeligheten og sosiale medier for å slippe å kjenne på misunnelsen av det å ha noen å dele gledene og sorgene med. 

Det verste med hverdagsensomheten er at den sjelden snakkes om, eller hysjes på. Det bidrar til at de som føler på ensomheten føler seg ensomme om å være ensomme. 

Det ironiske er at samfunnet har oppdratt oss til å jobbe hardt med skole og jobb, engasjere oss og være selvstendige. Være pliktoppfyllende. Men disse egenskapene gjør oss ikke bedre rustet til å utvikle vennskap, noen av dem kan snarere virke mot dette. 

Delvis bevisst og ubevisst tenker jeg: “Om jeg bare er flink nok – da vil vel noen se det og ville være vennen min”. Men vennskap handler om helt andre ting enn å prestere. For de av oss som er for opptatt av å være flinke kan det å skulle la andre slippe til i vår private sfære være skremmende. Vi er redd for å bli avslørt, fordi vi holder på en hemmelighet: vi er imperfekte.

Ensomhetsfølelsen har jeg kjent på siden jeg gikk på barneskolen. Når læreren sa: “Gå sammen to og to”, kunne jeg se hvordan ansiktene til medelevene mine lyste opp. “Yes!” Nå kunne man gå sammen med sin beste venn. Mens jeg ventet bare på at læreren skulle si: “Gå sammen med dem, Martine”. Ellers måtte jeg ende opp med læreren. Den klumpen i magen over å være til overs sitter fortsatt i kroppen og er mye av grunnen til at jeg sliter med å bygge varige relasjoner til andre i dag.

Med friår før psykologistudiet har jeg fått større frihet, men bakdelen er at jeg ikke lenger får det sosiale nettverket servert på en fjøl, slik jeg gjorde på skolen. Konsekvensen er at jeg blir stående på perrongen. Med andre ord må man delta aktivt i samfunnet for ikke å føle seg ensom og rådvill. Høyst sannsynlig vil nemlig ingen strekke ut en hånd før man innrømmer for seg selv og andre at man er ensom.

Ofte tør vi ikke fortelle andre hvordan vi har det, fordi vi tenker «det må være noe galt med meg» og skammer oss over det. Det er flaut og vi er redd for hva andre vil tro om oss. Frykten for å bli oppfattet som rar og annerledes gjør at vi later som om alt er greit, selv om vi har det vondt. Da skaper vi i realiteten bare avstand til andre mennesker.

Antagelig er løsningen for oss som er #HVERDAGSENSOM, at vi må senke skuldrene. Vi må være oppriktig og forklare hvordan vi egentlig har det, slik jeg gjør nå. Legge perfeksjonismen på hylla. Senke forventingene. Vi må våge å bry andre når vi selv trenger hjelp. Tilsvarende bør vi handle når vi selv har det greit, men er usikre på hvordan våre medmennesker fungerer i sin hverdag.


Translation: My name is Martine and I am #EVERYDAYLONELY.

In front of me I have the happy twenties. I am social and outgoing, I have many acquaintances and have overall succeeded in life. Yet I know so well the feeling of loneliness that affects four out of ten in the 16-24 age group in Norway. Knowing that I now challenge a taboo, I go into the new year and is open about how it is to feel or be lonely as a young adult.

Being everyday lonely for me is not to have a true friend. You know, the friend who cares and is wondering how you feel. Everyday loneliness involves never being called by someone other than Mom and Dad, and to never be invited to a cup of coffee, birthdays, at Christmas parties or New Year’s Eve.

Being everyday lonely for me is to decorate the facade to fool myself and others. It involves spending excessively with energy on training, social media and work. It involves keeping myself extra busy in my everyday life to leave the loneliness aside.

Being everyday lonely for me is getting hurt by seeing others laugh and enjoy themselves because I do not even remember how it feels to be properly happy. It means that I sometimes isolate myself from both reality and social media to avoid feeling the envy of having someone to share joys and sorrows with.

The worst thing about everyday loneliness is that it rarely spoken about. That makes those who feel lonely feel alone about being lonely.

The irony is that society has brought us to work hard with school and work, get involved and be independent. Be conscientious. But these qualities do not make us better equipped to develop friendships, some of them rather work against this.

Partly consciously and unconsciously I think, “If I’m good enough – then someone will see it and be my friend.” But friendship is about completely different things than to perform. It can be daunting to let others come forth into our private sphere if we are too busy being good. We are afraid of being exposed, because we keep a secret: we are imperfect.

I have known the loneliness feeling since I was in elementary school. When the teacher said, “Go together two and two”, I could see how the faces of my fellow students lit up. “Yes!” Now, one could go along with the best friend. While I waited to be picked by somebody else since I had nobody to go to, the teacher would say: “Go with them, Martine.” Otherwise I had to end up with the teacher. The anxious feeling of being left is still in my stomach, and is much of the reason why I am struggling to build lasting relationships with others today.

With a gap year before I start to study psychology I have gained more freedom and reflection, but the backside is that I no longer get the social network served, as I did at school. People have gone to study, to other cities. The consequence is that I once again feel alone. In other words, one must participate actively in society not to feel lonely. Because most likely no one will ever stretch out a hand before admitting that one is lonely.

Often we do not dare to tell others how we are doing, because we think “there must be something wrong with me” and as a consequence being ashamed of it. It is embarrassing and we are afraid of what others will think about us. The fear of being perceived as strange and different means that we pretend that everything is fine, though we are hurting. In reality, we only create distance to other people.

Presumably, the solution for us who are #EVERYDAYLONELY, is that we must lower our shoulders. We must be sincere and explain how we really are, as I do now. Lowering expectations. We must dare to bother others when we ourselves need help. Similarly, we should act when we are doing fine, but are unsure of how our fellow people are doing with themselves.

1 notes + Add comment
  • Martine S.

    on May 28, 2017  2:06 pm

    Åh :( Denne kjenner jeg så alt for godt på. Etter jeg flyttet til London for meg selv slo det meg enda hardere. Hvordan man ikke prater med venner lengre, når man ikke går på samme skole med fag sammen. I London har jeg ingen bestevenn, ingen gjeng med venninner å dra på vinkveld meg, ikke en gang bekjente å ta en kafétur med. Det er skikkelig tøft. Spesielt når jeg også er som deg, en perfeksjonist som vil prestere. Men det hjelper ikke å prestere i vennskap, man må ha en connection, det er tilfeldighetene som avgjør om man passer sammen som venner. Jeg skreve et lignende innlegg om ensomheten jeg også føler på, http://atinybitbeautiful.com/life-lonely-girl-london/
    Så du er ikke alene om det <3 nå innser jeg at dette kanskje er et litt gammelt innlegg, men jeg er uansett glad jeg leste det fordi det minner meg på at vi ikke er alene om ensomheten. Også er sosiale medier en fin måte å knytte folk. Klem <3